Karens
jul
Novelle
av Amalie Skram
Novellen begynner med en
beskrivelse av et hus, ikke bedre enn en rønne, som ligger ved kaien i
Kristiania. Huset ble tidligere benyttet av ferjemennene når de ventet på
kunder men nå står huset tomt.
Tre dager før jul går en
politikonstabel der forbi og oppdager en ung kvinne med sitt nyfødte barn som
har tatt sin tilflukt dit for å få ly mot snøen og kulden. Hun forteller at hun
heter Karen og egentlig tjener hos Fru Olsen. Fru Olsen, som er jordmor, ble
p.g.a jobben sin nødt til å dra oppover landet hvor hun ble liggende syk og
Karen har nå hørt at Fru Olsen skal komme tilbake hjem til jul. Derfor har
Karen akkurat nå ikke noe sted å bo og må tigge mat om dagen. Konstabelen må
egentlig melde Karen som løsgjenger og mener at hun burde melde seg til
fattigvesenet. Dette vil ikke Karen da alt blir bedre for henne og barnet så
snart Fru Olsen åter er i byen og det lyktes også Karen å overtale ham til å la
henne få være i huset på nettene de få dager som er igjen til Fru Olsens
hjemkomst.
Under disse dagene frem
til jul blir det ned til 12 graders frost, men på selve julaften slår været om
og det begynner å tø. Konstabelen har åter igjen ett ærende til kaia og går da
forbi det lille huset enda en gang. Det er ingen som svarer når han banker på
døren til tross for at han ser Karens silhuett gjennom vinduet. Etter å ha
slått inn døren finner politimannen Karen og barnet ihjelfrosne.
Den første arbeidsdag
etter juleferien blir skuret revet for at «det ikke skal være tilholdssted for
alskens løsgjengere».
Novellen «Karens Jul» er
et typisk eksempel på naturalismen (1885-1890) i litteraturen. Naturalismen er
en videreutvikling av realismen. Forskjellen mellom dem er at mens realistene
ville forandre samfunnet ved å diskutere problemer, mente naturalistene
at verden ikke kunne forandres. De ville beskrive en objektiv virkelighet og
man mente at menneskets liv allerede var forutbestemt av arv og miljø, hvorfor
naturalistene skildrer de mennesker som er uten håp, som for eksempel alkoholikere,
prostituerte og tiggere, og tekstene blir derfor også ofte svært tragiske.
Dette kommer tydelig til uttrykk i Amalie Skrams novelle. Karens utseende,
«nedentil hadde hun et mørkere kjoleskjørt som hang i laser og nådde henne til
anklene. Føttene stakk ut av et par hullete soldatstøvler uten lisser.»,
språket hennes, som er dårligere enn konstabelens, hennes sultne barn, hennes
misere – alt beskrives i detalj. Novellen er også svært tragisk, til tross på
eller akkurat for, at den utspiller seg i juletid. Skram gir ikke skylden til
noen eller noe for Karens håpløse situasjon, noe som også er utmerkende for
naturalismen.
På meg gjorde novellen en
veldig sterk inntrykk. Den håpløshet som teksten åndes og til slutt den
detaljerte beskrivelsen av i hvilken stilling Karen og hennes barn blir funnet
døde er så forferdelig at man egentlig bare ville gråte. Den fikk meg å tenke
på novellen «Den lille pige med svovlstikkerne» av H. C. Andersen, som også er
fryktelig tragisk og også utspiller seg ved juletid. Forfatteren tilhører dokk
nasjonalromantikken og ikke naturalismen.