Karens jul - Novelle av Amalie Skram

Karens jul

Novelle av Amalie Skram

Novellen begynner med en beskrivelse av et hus, ikke bedre enn en rønne, som ligger ved kaien i Kristiania. Huset ble tidligere benyttet av ferjemennene når de ventet på kunder men nå står huset tomt.

Tre dager før jul går en politikonstabel der forbi og oppdager en ung kvinne med sitt nyfødte barn som har tatt sin tilflukt dit for å få ly mot snøen og kulden. Hun forteller at hun heter Karen og egentlig tjener hos Fru Olsen. Fru Olsen, som er jordmor, ble p.g.a jobben sin nødt til å dra oppover landet hvor hun ble liggende syk og Karen har nå hørt at Fru Olsen skal komme tilbake hjem til jul. Derfor har Karen akkurat nå ikke noe sted å bo og må tigge mat om dagen. Konstabelen må egentlig melde Karen som løsgjenger og mener at hun burde melde seg til fattigvesenet. Dette vil ikke Karen da alt blir bedre for henne og barnet så snart Fru Olsen åter er i byen og det lyktes også Karen å overtale ham til å la henne få være i huset på nettene de få dager som er igjen til Fru Olsens hjemkomst.

Under disse dagene frem til jul blir det ned til 12 graders frost, men på selve julaften slår været om og det begynner å tø. Konstabelen har åter igjen ett ærende til kaia og går  da forbi det lille huset enda en gang. Det er ingen som svarer når han banker på døren til tross for at han ser Karens silhuett gjennom vinduet. Etter å ha slått inn døren finner politimannen Karen og barnet ihjelfrosne.

Den første arbeidsdag etter juleferien blir skuret revet for at «det ikke skal være tilholdssted for alskens løsgjengere».

Novellen «Karens Jul» er et typisk eksempel på naturalismen (1885-1890) i litteraturen. Naturalismen er en videreutvikling av realismen. Forskjellen mellom dem er at mens realistene ville forandre samfunnet ved å diskutere problemer, mente naturalistene at verden ikke kunne forandres. De ville beskrive en objektiv virkelighet og man mente at menneskets liv allerede var forutbestemt av arv og miljø, hvorfor naturalistene skildrer de mennesker som er uten håp, som for eksempel alkoholikere, prostituerte og tiggere, og tekstene blir derfor også ofte svært tragiske. Dette kommer tydelig til uttrykk i Amalie Skrams novelle. Karens utseende, «nedentil hadde hun et mørkere kjoleskjørt som hang i laser og nådde henne til anklene. Føttene stakk ut av et par hullete soldatstøvler uten lisser.», språket hennes, som er dårligere enn konstabelens, hennes sultne barn, hennes misere – alt beskrives i detalj. Novellen er også svært tragisk, til tross på eller akkurat for, at den utspiller seg i juletid. Skram gir ikke skylden til noen eller noe for Karens håpløse situasjon, noe som også er utmerkende for naturalismen.

På meg gjorde novellen en veldig sterk inntrykk. Den håpløshet som teksten åndes og til slutt den detaljerte beskrivelsen av i hvilken stilling Karen og hennes barn blir funnet døde er så forferdelig at man egentlig bare ville gråte. Den fikk meg å tenke på novellen «Den lille pige med svovlstikkerne» av H. C. Andersen, som også er fryktelig tragisk og også utspiller seg ved juletid. Forfatteren tilhører dokk nasjonalromantikken og ikke naturalismen.